Min historie

Mitt navn er Elisabeth Grøtte, og jeg bor på en nydelig øy utenfor Stavanger. Jeg elsker havet og naturen rundt meg. Roen det gir ved å bo på en grønn oase er balsam for sjelen. Jeg har jobbet som stolt sykepleier i ca 15 år. Ett yrke som sitter i hjerte! Jeg er gift og har to flotte barn. (som ikke er barn lenger) Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr... burde nok helst ha bodd på gård.:)

Livet opptar meg, og de som lever i det. Spennet det rommer å leve.. fra livet til døden, glede og sorg, håp og fortvilelse. Livet er vakkert, men kan være brutalt stygt til tider. Livet kan føles som en reise på ett stort hav i en liten båt. Noen ganger møter vi soloppganger som tar pusten fra en, mens andre ganger kommer en brutal storm fra intet som er i ferd med å senke båten vi sitter i. Hvordan leve i dette spenningsfeltet av gleder og sorger? Jeg er opptatt av å være ærlig på livet. Kalle en spade for en spade.:) Kanskje dette har med alderen å gjøre? Jeg er ferdig med fasader, og skuespill.

Barnesangen min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten så går det så bra på veien til himmelens land., er for meg sikkerhetsutstyret jeg har på reisen i dette livet. Han har vært så nær i mine verste stormer i livet. Jeg har erfart at Han er like virkelig som noe annet i livet, og Hans armer er her for å favne oss i kjærlighet. De aller fleste mennesker har noen tanker rundt evigheten og livet etter døden. Det er en sannhet, skal en leve må en også en dag dø.

Jeg har opplevd Guds godhet og kjærlighet! Jeg har opplevd en inderlig nær Far som ønsker mitt aller beste. Alltid der med utstrakte armer.Han er ikke bare en barnefortelling fra søndagsskolen, men en allmektig Gud som er lidenskapelig opptatt av alle våre små og store ting i livet. Han elsker menneskene på denne jorden med en kjærlighet vi ikke kan forstå. Han er kjærlighet!

For ca 3 år siden begynte en desperat lengsel å ta form i hjerte mitt. Jeg virkelig ba intenst om at Gud måtte gi meg gaven til å kunne male. Følelsen var ganske intens og desperat... nesten rart.. Jeg har aldri tidligere vært opptatt av kunst eller å male. Det var som en lengsel bare ble plassert i hjerte mitt. Lengselen var å kunne formidle med billedkunst det Gud hadde på hjerte. Jeg lengtet etter at mennesker kunne møte Guds hjerte gjennom min kunst.

Da jeg i midten av januar 2019 rotet frem noen gamle malesaker min datter hadde liggende uåpnet i boden, ble jeg helt satt ut av det som ble til foran øynene mine. Det var en liten gutt som holdt en liten seilbåt. Han ble så levende. Jeg gråt...jeg forsto der og da at Gud hadde svart min bønn.

Jeg har malt mye siden da. Det er en magisk reise. Ofte viser Gud meg veldig konkret hva jeg skal male i bilder og ord. Jeg vet ikke hvor denne veien tar meg, men jeg kjenner at jeg fryder meg fordi jeg opplever jeg er midt i Guds plan.

Takk for at du tok deg tid til å lese litt om min historie!:)